Tålegrenser for overflatevann - Metode og usikkerhet

Abstract

Tilførsler av sterke syrers anioner, i første rekke sulfat og nitrat. Vannkjemien i de fleste innsjøer og elver påvirkes av kjemisk forvitring og ionebytteprosesser. Tålegrensen for sure tilførsler til en innsjø er definert ved at avrenningsvannet skal ha nok buffer til å kunne nøytralisere den tilførte syren og fortsatt ha en viss restmengde buffer igjen. Denne buffermengden kalles kritisk kjemisk verdi (ANClimit) og for Norge bestemt på grunnlag av de biologiske indikatorene fisk og bunndyr. Vannets totale bufferevne (alkalitetsproduksjon) anslås det fra mildere forvitringshastighetnedbørfeltet. Denne beregnes fra innsjøens årlige avrenning av basekationer (kalsium+magnesium), og som "korrigeres" for basekationer som skyldes jordforsuring ved hjelp av den såkalte F-faktoren. Den største usikkerheten i beregningen av tålegrensen synes å ligge i valg av ANClimit. Variasjoner i F-faktoren har mindre betydning for tålegrensen. Når ANClimit er valgt, vil imidlertid representativiteten av de vannkjemiske data som brukes være den viktigste faktoren for sikkerheten i tålegrenseverdien.