Tiltaksorientert overvåking av Mjøsa med tilløpselver. Årsrapport for 1997

Abstract

I 1990 årene har vannkvaliteten vært akseptabel, vurdert ut fra mengder av alger og fekale indikatorbakterier i produksjonsesongen sett under ett. Til enkelte tider, særlig på seinsommeren og høsten, har imidlertid algemengden i de øvre vannlag overskredet grensen for akseptabel vannkvalitet. Ved små økninger i tilførsler av fosfor, kombinert med gunstige værforhold med hensyn til algevekst, kan disse periodene lett utvides til større deler av sommeren. Siden 1993 har konsentrasjonen av fosfor økt litt hvert år og den var i 1997 litt over målsetningen for Mjøsaksjonen. Tilstanden i Mjøsa må derfor karakteriseres som ustabil, og utviklingen i vannkvaliteten de siste årene er betenkelig. I 1997 var konsentrasjonen av alger nær den samme ute i Mjøsas sentrale parti (Skreia), i Furnesfjorden og ved Kise, mens den var lavere i den nordlige delen (Brøttum). Konsentrasjonene av fosfor var imidlertid nær de samme ved alle stasjonene. Det brepartikkelholdige vannet fra Lågen har en dempende effekt på algeveksten i de nordlige deler, men denne effekten avtar sydover i Mjøsa samtidig som betydningen av fosfortilførslene fra nærområdet øker. Lena, Hunnselva og Svartelva var mest forurenset av elvene i nærområdet. Tilgjengeligheten av fosforet for algevekst var større i vannet som tilføres fra nærområdet enn i fra Lågen. Derfor økte konsentrasjonen av alger sydover mot sentrale partier. I september 1997 var Mjøsa moderat forurenset av fekale indikator-bakterier. Mest forurenset var de øvre vannlag i den nordlige delen, området ved Gjøvik, et større område nord for Helgøya, samt Tangenvika. Ytterligere tiltak bør gjøres kontinuerlig for å begrense tilførsler av spesielt fosfor og fekale bakterier.