Nestunvassdraget og Apeltunvassdraget i Bergen kommune. En orienterende undersøkelse av forurensningssituasjonen forsommeren 1988

Abstract

Resipientforholdene i Nestun- og Apeltunvassdraget ble undersøkt i perioden mai til juli 1988. De fysisk-kjemiske undersøkelsene viste at Apeltunvassdraget har en langt bedre bufferkapasitet mot sur nedbør enn Nestunvassdraget hvor øvre deler er påvirket av forsurning. Store tilførsler av næringssalter og organisk materiale til midtre og nedre deler av vassdragene gir opphav til oksygentæring i bunnvannet. Særlig gjelder dette Nesttunvann og Apeltunvann med utvikling av anaerobe forhold med H2S. Teoretiske anslag over samlet transport av næringssalter fra de to nedbørfeltene til Nordåsvatnet gir en Tot-P/Tot-N tilførsel på henholdsvis 1.4/49.7 tonn og O.81/15.5 tonn for Nestun- og Apeltunvassdraget pr år. De sanitærbakteriologiske undersøkelsene viste at det kun er Grimevatn og Myrdalsvatn i Nestunvassdraget og Tranevann i Apeltunvassdraget som tilfredstiller krav til god badevannskvalitet. Innsjøenes næringsstatus varierer sterkt i disse vassdragene fra Grimevannets oligotrofe (Næringsfattige) til Apeltunvannets klart eutrofe (Næringsrike) tilstand.