Tiltaksorientert overvåking av øvre del av Glåma i 1995

Abstract

I 1995 hadde Glåmavassdraget den største flommen som er registrert på mer enn 200 år. Omlag 60% av den årlige vanntransporten skjedde i løpet av flommåndene mai-juni. Årstransporten av fosfor i 1995 var ca. 160 tonn ved Høyegga og ca. 870 tonn ved Skjefstadfossen. Mer enn 95% av årstransporten skjedde i forbindelse med flommen ved begge stasjoner. Registreringene av organisk karbon viste at det først og fremst var uorganiske erosjonsmateriale (sand, silt, leire og jordpartikler) som forårsaket det gråbrungrumsete preget på flomvannet. Særlig Lomnessjøen, men også Storsjøen, ble sterkt berørt av storflommen. Innsjøene ble under flommen tilført store mengder uorganiske partikler og jordbunnet fosfor. Den økte fosfortilførselen ga opphav til noe økt algevekst, men begge innsjøene beholdt likevel sitt oligotrofe preg. Flommen medførte ikke noen store negative eller langvarige skadeeffekter på begroingsorganismer og bunndyr i Glåma oppstrøms Os. Det forelå klart påvisbare gifteffekter av tungmetallforurensning overfor flora og fauna med tapt naturgitt biodiversitet og produksjonsevne langs de elvestrekninger som er påvirket av metallforurensninger fra de nedlagte gruvene i Røros-området.