Regional innsjøundersøkelse 1995. En vannkjemisk undersøkelse av 1500 norske innsjøer

Abstract

Norske innsjøer sett i en nord-europeisk sammenheng er karakterisert ved lave konsentrasjoner av oppløste ioner i vannet. Årsaken til dette er en kombinasjon av at berggrunnen i Norge er forvitringsresistent og avgir lite ioner, samtidig med at det er lite løsmasser og tynne jordsmonn. I tillegg mottar Norge store nedbørsmengder som gir høy avrenning som virker fortynnende på ionekonsentrasjonene. Norge har også en stor andel av innsjøer med lavt innhold av organisk karbon, fosfor og total-nitrogen og dette reflekterer bl.a. at andelen av skog og myr er liten i Norge. De naturgitte forholdene i Norge gjør at en stor andel av norske innsjøer har liten motstand mot forsuring og at tålegrensene for tilførsler av syre generelt er lave over hele landet. Størst andel av innsjøer med overskridelser av tålegrensen finner vi på Sørlandet og Vestlandet, mens Midt-Norge har minst andel av innsjøer med overskridelse. Når de vedtatte målene for reduksjoner i utslipp av svovel i Europa er nådd, vil det bli store reduksjoner i prosentandel av innsjøer med overskridelser. Østlandet vil få den kraftigste reduksjonen, mens Sørlandet og spesielt Vestlandet viser noe mindre nedgang i prosentandel av innsjøer der tålegrensene er overskredet. Fra 1986 og 1995 har det vært en signifikant nedgang i sulfat i innsjøer i alle deler av landet. Nedgangen har medført en klar bedring i vannkvaliteten ved økning i ANC (syrenøytraliserende kapasitet) og pH og nedgang i aluminium. Alle endringene er mest markert i de mest forurensede områdene av landet (Sørlandet).