Endring i aluminiumsgiftighet i en humus-fattig elv ved bruk av kjemiske tiltak. Forsøk med laksesmolt i Suldalslågen

Abstract

Laksesmolt fra Suldalslågen ble eksponert til en blanding av surt og nøytralt vann (36:64) i 10 renner med kontinuerlig vanntilførsel. Oppholdstiden på vannet økte med økende avstand fra blandpunktet og fisk ble eksponert til vann med oppholdstider fra 1 til 100 minutter. Det gode vannet var manipulert forut for blanding ved tilsetning av ulike kjemikalier (Ca(OH)2, NaOH, SiO2:NaO eller CaC1). Omfattende fiskefysiologiske målinger viste klare sammenhenger mellom Al-konsentrasjonen i vannet, avsetning av Al på fiskegjellene, endringer i blodparametre og dødelighet. Effektene av aluminium avtok alltid med økende avstand fra blandingspunktet og med økende pH. Silikat avgiftet vannet raskere enn kalk, men kalktilsetning resulterte i raskere restituering av vevsskader forsøksfisken hadde før forsøksstart (som følge av surt driftsvann med Al i klekkeriet). Kalking av klarvannselver til et pH-nivå på 6.4 gir bedre og raskere avgifting og beskyttelse mot blandsoneeffekter enn det som oppnås med lavere pH-mål. pH-målet kan sannsynligvis reduseres dersom avgifting baseres på tilførsel av silikat istedenfor kalk.