Tiltaksorientert overvåking av Mjøsa med tilløpselver. Årsrapport for 1998

Abstract

I 1998 var forekomsten og artssammensettningen av planteplankton stort sett akseptabel i hele innsjøen. Konsentrasjonen av fosfor var lav, og i samsvar med satte miljømål. I august var Mjøsas frie vannmasser lite forurenset av fekale indikatorbakterier og bakteriemengder som oversteg målsettingen for badevann ble ikke registrert. Lena, Hunnselva og Svartelva var fortsatt de mest forurensede elvene i nærområdet. forurensede elvene i nærområdet. I 1990 årene har vannkvaliteten vært nær akseptabel vurdert ut fra mengder og artssammensetting av planteplankton og bentiske alger samt fekale indikatorbakterier i produksjonssesongen sett under ett. Til enkelte tider, som f.eks. i 1991, 1992 og særlig i 1996, har imidlertid algemengden i de øvre vannlag og langs strendene klart overskredet grensen for akseptabel, vannkvalitet. Ved små økninger i tilførsler av fosfor, og/eller gunstige værforhold med hensyn til algevekst, kan disse periodene lett utvides til større deler i den enkelte vegetasjonsperiode/sommer. Den økologiske tilstanden i Mjøsa må derfor fortsatt karakterteriseres som ustabil. Større og tilfeldige utslipp av urenset kloakk vil raskt gi en markert øking av mengden tarmbakterier som eksempelvis i regnværsperioder og i perioder med stor snøsmelting da mye råkloakk kan gå i overløp. Dette betyr at resipientkapasiteten/selvrensningsevnen i innsjøen til tider kan bli overskredet. Det må kontinuerlig foretas effektivt vedlikeholdsarbeid og forbedringstiltak for ytterligere å begrense forurensningstilførselen såvel til Mjøsa som til de tilrennende vassdragene. Dette gjelder særlig med hensyn til fosfor og tarmbakterier. Det brepartikelholdige vannet fra Gudbrandsdalslågen har en dempende effekt på algeveksten særlig i den nordlige del av innsjøen. Det er derfor viktig at det ikke foretas reguleringer i Lågenvassdraget som reduserer brevannstilførselen i vegetasjonsperioden.