Betydningen av gjennomstrømning for vannkvalitet i Østensjøvann - en teoretisk vurdering

Abstract

Omfattende investeringer i utbedringer av avløpsnettet i Østensjøvannets nedbør-felt har gitt betydelige reduksjoner i tilførslene av plantenæringsstoffer, uten at det kan sees noen signifikant forbedring av vannkvaliteten i selve inn-sjøen. Østensjøvann er fremdeles en av landets mest eutrofierte innsjøer. Det karakteristiske ved dagens situasjon i Østensjøvann er at total-fosfor øker dramatisk gjennom sommer-sesongen, mest sannsynlig på grunn av en selv-forsterkende prosess hvor øking i algemengde gir økt pH, som gir økt utlekking av fosfor fra sedimentene, som igjen gir økt algemengde, osv. Slik sett er totalfosfor i Østensjøvannet vel så mye en funksjon av alge-mengde som at alge-mengden er en funksjon av totalfosfor. Modellsimuleringer med forskjellig fosforbelastning og konstant vannføring illustrerer en betydelig bufferevne i forholdet mellom klorofyll og totalfosfor. En 50% reduksjon av fosfor-belastningen i forhold til dagens nivå ser ut til gi <10% reduksjon i algemengde, mens en ytterligere reduksjon ned til 30% av dagens nivå synes nødvendig for å oppnå vesentlig bedring i vannkvaliteten. Den samme typen bufferfenomener synes å gjøre seg gjeldende i enda større grad i forhold til gjennomstrømning. Simuleringer med konstant fosforbelastning og varierende gjennomstrømning indikerer at en bør forvente merkbare reduksjoner i totalfosfor, men kun ubetydelige endringer i alge-mengde med økende vannmengde fra Nøklevann. Noe overraskende indikerer simuleringene at økt gjennomstrømning kan ha større negativ effekt på dyreplanktonet enn på planteplanktonet - først og fremst fordi planteplankton typisk har vesentlig høyere maksimal vekstrate enn dyreplankton. En noe redusert maksimumsverdi i algemengde ledsages derfor av en forlenget periode med algeblomstring, som til sammen medfører en påfallende liten endring i sesongmiddelverdien av klorofyll som funksjon av gjennomstrømning.