Effekter av ulik vannkvalitet på fysiologisk respons, vekst, vandring og marin overlevelse hos to stammer av atlantisk laks

Abstract

Surt vann med høye aluminiumskonsentrasjoner er dødelig for laks. Det er fremsatt hypoteser om at også lave aluminiumskonsentrasjoner, som ikke dreper laks i ferskvann, likevel vil påvirke marin overlevelse og dermed redusere antallet voksen laks som kan vandre tilbake til vassdraget. Likeledes er det framsatt hypoteser om at laks fra forsuringspåvirkede vassdrag kan være tilpasset surt vann, dvs tåler høyere aluminiumsbelastninger enn laks fra vassdrag som ikke er påvirket av forsuring. Foruten genetisk tilpasning, vil laks som har vært eksponert til aluminium over lang tid kunne tilpasse seg eksponeringsmiljøet gjennom akklimering. Dersom laks i vassdrag med moderat surt vann er akklimert, dvs tolerant overfor belastningen, kan kalking av moderat forsurede vassdrag være unødvendig. Vi har eksponert to stammer av laksesmolt til ikke-dødelige konsentrasjoner av Al (pH 5.8 6±2 µg uorganisk monomert Al) i 3 måneder ved NINA's forskningsstasjon, Ims. Aluminiumsbelastet fisk akkumulerte mellom 20 og 30 µg Al g-1 gjelle tørrvekt. Forsuringsbelastet smolt vokste dårligere enn referansefisken fra 9. februar til 4. mai. Plasmakloridkonsentrasjonen forble normal, men plasmaglukose økte. Aluminiumsbelastet smolt opparbeidet ikke normal saltvannstoleranse basert på saltvannstester. Etter utsetting i Imsa (god vannkvalitet) vandret forsuringsbelastet smolt ut av vassdraget 1 til 2 dager senere enn referansefisken. Marin overlevelse, målt tom 2 år i sjø, var redusert med 30%. Det var ingen entydig stammeforskjell mhp toleranse for surt vann. Langvarig ikke-dødelig belastning resulterte ikke i akklimering. Eksponering for lave konsentrasjoner av uorganisk monomert aluminium og beskjeden akkumulering Al på gjellene reduserte derimot marin overlevelse.