Langtidseffekter av silikatdosering. Ett års utprøving av silikat i Tangedalselva, et sidevassdrag til Undesdalsvassdraget i Hordaland

Abstract

Dosering av flytende silikatlut som et alternativ til kalking har vært utprøvd i Tangedalselva i Masfjorden kommune i Hordaland over en periode på 15 måneder fra mai 2001 tom. august 2002. Prosjektet omfattet dokumentasjon av effektene på vannkjemi, villfisk av aure, laks, bunndyr og påvekstalger. Resultatene viste hurtig reduksjon (<1 minutt) av labilt aluminium etter silikatdosering, og dette ble reflektert i redusert gjelle-aluminium både hos villfisk av aure i elva, og hos laks i bur- og karforsøk. Tetthetene av aure i elva er gode, og ble ikke vesentlig endret av behandlingen. Når det gjelder bunndyrsamfunnet var det ingen store endringer, men en viss økning i forekomstene av moderat sensitive vårfluer. Påvekstalgesamfunnet viste noe økt frekvens av kiselalger, spesielt gjaldt dette for arten Tabellaria flocculosa. In situ målinger av vannkjemi har vist at silikat dosert øverst i et vassdrag fortsatt vil være reaktiv, og kunne avgifte Al fra sure sidebekker lengre nede i vassdraget. Videre ser det ut til at silikat, i motsetning til kalk, kan hindre mobilisering av aluminium fra kolloider når vassdraget møter sjøen (estuarine blandsoner). Basert på disse og tidligere studier vil en anbefalt silikatdose for Tangedalselva ligge på 1,5-2 mg SiO2 pr. liter. Silikat er vesentlig dyrere enn kalk, mens investerings-kostnadene for doseringsanlegg er lavere (ca 200 000 versus 1-1,2 mill. kr.). Bruk av silikatlut framfor kalk vil være mest aktuelt i vassdrag hvor hurtig Al-avgiftning er kritisk, hvor en har behov for periodevis avsyring i forbindelse med flommer (av/på), eller der estuarine blandsoner er et vesentlig problem.