Overvåking av metallforurensning fra militære skytefelt og demoleringsplasser. Resultater fra 13 års overvåking

Abstract

Overvåkingen omhandler metallkonsentrasjoner i bekker som drenerer 22 av Forsvarets skytefelter, ett testfelt (Bradalsmyra) og ett demoleringsfelt (Lærdal). Konsentrasjonene av bly, kobber, antimon og sink i bekkene varierte fra nær bakgrunnsverdier, henholdsvis ca. 0,51µg/l, 0,8 µg/l, 0,06 µg/l og 5 µg/l til opp mot henholdsvis 200 µg/l, 200 µg/l, 20 µg/l og 100 µg/l. Det var ingen klar sammenheng mellom deponerte mengder metaller og metallkonsentrasjonene i bekkene. Korrosjonshastigheten av prosjektilrestene og mobiliteten av korrosjonsproduktene var i stor utstrekning avhengig av de naturgitte forhold. Generelt sett var det høyere konsentrasjoner av metaller i kalkfattige, humusrike bekker enn i kalkrike, humusfattige. Tidsutviklingen i konsentrasjonene av metaller i bekkene var preget av stabilitet i de feltene der deponiene har fått ligge i ro. Graving, grøfting og sporsetting i deponiene førte til økt utsig av metaller. Denne effekten kan vare opp til 10 år etter inngrepet. Tiltak som fjerning av masser fra feltskytebaner og kulefangervoller må derfor vurderes nøye i hvert enkelt tilfelle slik at det ikke skapes et forurensningsproblem. Basert på en litteraturgjennomgang kan tiltak som å hindre vanngjennomstrømning i deponiene, tilsetning av apatitt evt. i kombinasjon med kalkstein, etablere filteranlegg (aktuelt for kulefangervoller), revegetering (hindre erosjon) og tildekking av toppen på kulefangervoller være aktuelle. Overvåkingen gir et godt grunnlag for å prioritere mellom feltene.