Overvåking av metallforurensning fra militære skytefelt og demoleringsplasser. Resultater fra 14 års overvåking

Abstract

Overvåkingen omhandler metallkonsentrasjoner i bekker som drenerer 25 av Forsvarets skytefelter, ett testfelt (Bradalsmyra) og ett demoleringsfelt (Lærdal). Konsentrasjonene av bly, kobber, antimon og sink i bekkene varierte fra nær bakgrunnsverdier, henholdsvis ca. 0,51µg/l, 0,8 µg/l, 0,06 µg/l og 5 µg/l til opp mot henholdsvis 200 µg/l, 200 µg/l, 20 µg/l og 100 µg/l. Konsentrasjonene av metaller i bekkene var i hovedsak bestemt av de naturgitte forhold i nedbørfeltet og ikke totalt deponerte mengder metaller. Korrosjonshastigheten av prosjektilrester er størst i et surt humusrikt miljø. Mobiliteten (transporten ut i bekkene) av utløst bly, kobber og sink var størst i kalkfattige, humusrike bekker og minst i kalkrikt miljø. Mobiliteten av antimon var størst i et nøytralt til svakt alkaliskt miljø. Konsentrasjonene av metaller i bekkene var preget av stabilitet i de fleste feltene der deponiene har fått ligge i ro. Graving, grøfting og sporsetting i deponiene førte til økt utsig av metaller. Denne effekten kan vare over 10 år etter inngrepet. Tiltak som fjerning av masser fra feltskytebaner og kulefangervoller må derfor vurderes nøye i hvert enkelt tilfelle slik at det ikke skapes et forurensningsproblem. Tiltak som å hindre vanngjennomstrømning i deponiene, tilsetning av apatitt evt. i sammen med kalkstein i jordsmonnet, etablere filteranlegg (aktuelt for kulefangervoller), revegetering (hindre erosjon) og tildekking av toppen på kulefangervoller kan være aktuelle. Overvåkingen gir et godt grunnlag for å prioritere mellom feltene.