Flensjøen 2005. Undersøkelse av vannkjemi, dyrplankton og bunndyr før kalking

Abstract

Flensjøen er en meget ionefattig innsjø med lav syrenøytraliseringskapasitet (ANC). Innsjøen er moderat forsuret av både organiske syrer fra nedbørfeltet (TOC: 2,7-2,9 mg C L-1) og fra sur nedbør. Ikke-marin sulfat [SO4*] på 15 µekv L-1 viser at påvirkningen av sur nedbør i dag er liten. Innsjøens pH ligger mellom 5,9 og 6,0, et pH-nivå som ikke bidrar til noen betydelig frigjøring av giftige aluminiumsformer (LAl) fra jord til vann. Konsentrasjoner av LAl på 6-7 µg Al L-1 bekrefter også dette. Nedgangen i ikke-marin sulfat fra 1992 til 2005 har medført en ANC-økning på 12-13 mekv L-1 , og ANC er i dag på 22-25 µekv L-1. Basert på empiriske data på vannkjemi og fiskestatus fra norske innsjøer, skulle en derfor ikke forvente noen negative effekter på ørret- og røyepopulasjonene i Flensjøen med dagens vannkjemi. Fordi ANC-nivået i innsjøen fortsatt er relativt lavt, kan en likevel ikke utelukke sporadisk fiskedød under vår- og høstflommer, og da spesielt i enkelte tilløpsbekker hvor vi ikke har gjennomført vannkjemiske undersøkelser. Hvis dette skulle være tilfelle, er det likevel lite som tyder på at dette kan ha medført nevneverdige negative effekter på populasjonen av ørret i innsjøen. Dyreplanktonet i innsjøen var dominert av forsuringstolerante arter, men også med et betydelig innslag av forsuringsfølsomme arter. Bunndyrsamfunnet i utløpselva så ut til å være periodevis noe utsatt for forsuringsproblemer. Sammenlikning av vannkjemiske data fra 1992 og 2005 viser at forsuringssituasjonen i Flensjøen har bedret seg betydelig fra 1992 til 2005. Dette sammenfaller godt med de forbedringer i forsuringssituasjonen som er dokumentert fra store deler av Sør-Norge gjennom samme tidsperiode. Kalkingen av innsjøen bør følges opp med overvåking av vannkjemiske og biologiske forhold.