Metode for å beregne en naturlig" vannkvalitet i kalka innsjøer i Aust-Agder

Abstract

For å motvirke effektene av surt vann er mange innsjøer i Aust-Agder fylke kalka. Kalkingen gjør at vannkvalitet forbedres ved at viktige vannkvalitetselementer som H+ (pH), aluminium og kalsium endres. Etter hvert som sur nedbør har avtatt er vannkvaliteten også forbedret som følge av dette. Denne endringen kan over tid gjøre kalkingen overflødig. Ettersom kalkingen påvirker de samme vannkjemiske parametrene som også påvirkes av redusert sur nedbør, vil ikke tradisjonell tolking av vannkjemi indikere om det fortsatt er et kalkingsbehov, eller om kalking kan avsluttes. Denne utredningen angir et sett av nye metoder for å fastsette hvilken vannkvalitet en innsjø vil kunne få når kalkingen opphører. Metodene er illustrativt utprøvd på innsjøer i Aust-Agder. ANC angir vannets bufferevne mot forsuring og benyttes som et mål for vannkvalitet. Kalsium inngår i ANC beregningene. En ANC-verdi korrigert for kalking kan estimeres ut fra magnesium og kalium. Sammenhengene mellom ANC, pH og labilt-Al er imidlertid endret i forhold til sammenhengene på 1980-tallet, sannsynligvis som følge av økt konsentrasjon humus i innsjøene. Det er dermed usikkert om ANC-grensene basert på fiskestatus og vannkvalitet ut fra vannkjemi i 1986 fortsatt er gyldige. Det er foreslått nye ANC-grenser basert på vannkjemiske relasjoner i Aust-Agder.