Vannkjemisk utvikling i innsjøer etter avsluttet kalking

Abstract

Nedfallet av sure forbindelser har blitt gradvis redusert i takt med reduserte utslipp av svovel og nitrogen i Europa. Det har resultert i en markant endring i vannkjemi i innsjøer og elver. I den samme perioden er kalkforbruket i enkeltlokaliteter i Sør-Norge blitt sterkt redusert, og det kan være grunn til å avslutte kalking i enkelte innsjøer. Målet med prosjektet har vært å dokumentere endringer i vannkjemisk og biologisk utvikling etter avslutning av kalking i 11 innsjøer. Fem andre innsjøer har vært ukalkede referanseinnsjøer. De vannkjemiske resultatene viser at kalkstopp i innsjøer kan etterfølges av en lang ”kalkhale”, avhengig av kalkingsmåten, innsjøens form og vannets oppholdstid. Det vil si at vannkjemien ikke umiddelbart går tilbake til nivået i omkringliggende, ukalkede innsjøer. Kalking over flere år og med store doser kan gi en lang hale selv for innsjøer med kort oppholdstid. Siden veien tilbake til en ukalket tilstand kan gå over flere år, har vi god tid til å vurdere endringene etter kalkstopp. Det vil også si at vi kan forsøke kalkstopp selv i innsjøer der en er i tvil om avslutning er en riktig strategi